Follow me:

    Ja, jeg er her ennå

    Sånn. Nå har jeg nettopp trykket levert på siste innlevering for semesteret, og er klar for å stikke hodet ut av studieboblen. Det er bra, for jeg henger jo etter på omtrent alt. Er det bare jeg som etter eksamen har fjell av klesvask, skittent gulv og hybelkaniner så store at de snart går til angrep?

    Alt dette er jo fine prokrastineringsprosjekter, så jeg har nesten måttet sitte på meg selv for å faktisk bruke energien på det jeg skal. Dette får det jo til å høres ut som jeg har sittet limt til bøkene den siste tiden, men jeg har ikke det altså. Jeg er bare veldig lite glad i å faktisk sette meg ned med eksamenslesning, og griper enhver sjanse til slippe. Derfor må jeg bruke all produktiv energi på det. Så driter jeg i å rydde og andre produktive ting resten av tiden, og drar heller ut og gjør noe koselig. Eller ligger litt på sofaen da.

    Jeg studerer Allmenn litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo. Dette semesteret har vi hatt litteraturhistorie fra antikken til 1700.  Jeg kan ikke si det er min favoritt, men det som er gøy er å innse at man faktisk kan skjønne et dikt noen skrev for over 2000 år siden. (Riktignok etter at noen har vært greie å oversatt det fra gresk). Så alt i alt må jeg vel si at LIT1301 som det heter har vært en suksess. Selv om jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke har lest alt vi skulle av Don Quijote (og jeg har ennå ikke kommet over sjokket da jeg oppdaget hvor tjukk den er). Men, jeg har jo lært minst 30 nye penisvitser av Lysistrata, og sånt vet man jo aldri når man har bruk for.

    Oktober

    Hvis noen lurer på hva jeg driver med for tiden, så er jeg i en liten studiestressboble. Jeg tror den er nedadgående, men nå er det jo snart november og eksamenstid, så hvem vet.

    I mellomtiden, her er noen ting jeg har lest i det siste:

    Vid Kap Sunion

    Nå som jeg har begynt på undervisningen på litteraturvitenskap har jeg også møtt på mitt første dikt. På svensk til og med. Det var ikke fra antikken engang, og jeg likte det riktig så godt både første gang jeg leste det og da jeg fikk gravd meg gjennom alle ordene. Det siste er vel så viktig, jeg har i alle fall ødelagt mang en sang for meg selv ved å finne ut av hva den egentlig handler om.

    (Hvis du ikke vet hva Tears in Heaven av Eric Clapton handler om, så aldri spør)

    Kap Sunion er navnet på sørspissen av Attika-halvøya i Hellas. Der ligger ruinene etter et Poseidontempel.

    Vid Kap Sunion heter i alle fall diktet og er skrevet av Hjalmar Gullberg i 1933.

     

    Detta är havet, ungdomskällan,

    Venus’ vagga och Sapfos grav.

    Spegelblankare såg du sällan

    Medelhavet, havens hav.

     

    Lyft som en lyra mot arkipelagen

    skimrar Poseidontemplets ruin.

    Pelarraden, solskenstvagen,

    spelar den eviga havsmelodin.

     

    Seglande gäst på förbifärden,

    lyssna till marmorlyrans musik!

    Full av ruiner finner du världen.

    Ingen i skönhet är denna lik.

     

    Ej mer jublas det här och klagas

    inför havsgudens altarbord.

    Nio pelare blott är hans sagas

    ännu bevarade minnesord.

     

    Måtte det verk du i människors vimmel

    skapar från morgon till aftonglöd,

    stå som en lyra mot tidens himmel,

    sedan du själv och din gud är död!

     

    Hjalmar Gullberg

     

    Lite ante jeg at kom til å lære svensk på litteraturvitenskap, men nå har jeg altså lært at “sedan du själv och din gud är död!” betyr “etter at du selv og din gud er død!”. Som strengene i en lyre står altså søylene i Poseidon-tempelet igjen mot himmelen og leker seg i vinden. Og slik vil Gullberg at det vi også skaper skal stå igjen som et tegn på vår eksistens tusenvis av år etter at vi er borte.

    Men er det egentlig et ideal? Jeg synes ikke man skal leve livet sitt for at folk som lever om tusenvis av år skal synes at jeg bygget noe flott. Jeg vil heller bety noe for menneskene og menneskers vel i min egen samtid enn for mennesker langt etter min tid som jeg ikke har noen garanti for at vil ha mitt syn på storhet eller bry seg om jeg har eksistert i det hele tatt.

    Det tenkte jeg på mens jeg satt på seminar for en stund siden, at hvis diktet reflekterer Hjalmar Gullbergs syn på livet synes jeg han burde revurdert litt. Men han skriver fine dikt.

    Snart kan jeg skjønne alle de klassikerreferansene jeg ikke tar (håper jeg)

    Denne høsten har jeg begynt på en bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. Det er organisert sammen med estetiske studier, så nå er jeg ganske mye nærmere å skjønne hva det er, og det var mye mindre rart enn jeg trodde.

    Ellers har jeg lært at jeg nok kommer til å fortsette min trend med å late som jeg har lest hele den boka vi skulle lese, istedenfor bare begynnelsen, slutten og wikipedia-sammendraget. Men jeg har også lært at Homer kan være utrolig sassy noen ganger (spesielt i begynnelsen).

    ellenmenertingomboker

    Jeg har til og med fått meg et verv! Riktignok fordi ingen andre ville ha det og jeg etter en tenkepause sa “jeg kan ta det jeg, hvis noen bare forteller meg hva jeg egentlig skal gjøre”. Men da ble jeg til gjengjeld enstemmig valgt, så de ble tydeligvis veldig imponert. Så nå er jeg altså distribusjonsansvarlig i Lasso. Så vidt jeg har skjønt hittil handler det mye om å bære ting rundt på Blindern og gå på postkontoret. Men, det betyr også at jeg altså er med i Lasso. Lasso er et litteraturtidsskrift som drives hovedsakelig av bachelor- og masterstudenter på Blindern. Der kan man sende inn skjønnlitterære- og sakprosatekster hvis man vil, og så skriver redaksjonen litt sakprosa selv. Så møtes man og redigerer tekstene sammen. Akkurat det er jeg veldig spent på og gleder meg til. Også har de sjokolade på møtene, og da er det faktisk litt uhøflig å ikke spise det.

    Jeg skal si ifra når jeg har lært noen flere ting og slutter å si “oj!! hver gang jeg runder et hjørne og finner et helt bibliotek jeg ikke hadde lagt merke til.

    Nye oppdagelser

    Det mest fascinerende med denne oppdagelsen er egentlig at jeg ikke oppdaget det før. Det sier vel mest om min egen oppmerksomhet
    Oppdagelsen kom da jeg skulle rydde i den nye bokhylla til pappa for noen uker siden.
    Nei, ikke inn i bokhylla, men i. Jeg synes de burde skrive i stillingsutlysninger til bokhandler at man risikerer å få en sykdom der man får et slags ubehag av bokhyller som ikke er alfabetisert. Jeg blir litt kvalm av meg selv, for jeg liker ikke sånne pretensiøse bokfolk som sorterer bokhylla, men sykdom er sykdom. Det bør nok også nevnes at dette var en søndag og jeg nettopp var ferdig med min andre lur, så det var ikke så veldig mye å finne på.
    Men, tilbake til oppdagelsen. De har jo så mye bra bøker! Jeg har aldri vært så interessert i bokhylla til mamma og pappa, men nå ser jeg jo at jeg har oversett en gullgruve. For der var de. De fire bøkene jeg har tenkt at «oi, de vil jeg lese». De bøkene jeg lånte på biblioteket i fjor. Og til og med noen bøker jeg har kjøpt selv.
    Her er det med andre ord penger å spare.
    Det beste med å alfabetisere bøker er at du kan se hva folk leser. At de har åtte Jan Guillou, tre av den samme krimmen.  og at de flere ganger har kjøpt Hamsun, men aldri lest den.
    Jeg som hadde tenkt å kjøpe meg noe billig pocket-krim før påske fant også ut at det er helt unødvendig! Her er det jo årevis med pappas flyplasshopping å ta av.
    Jeg hadde også en lignende opplevelse i mammas bokhylle. Den endte med å prøve å dekke over at bokhylla nå var adskillig tynnere og en ny bunke å legge i vil-lese bunken. Den var ikke tom fra før, så når den faktiske lesingen kommer til å skje er ikke godt å si, men det er i alle fall nok å ta av.
    Ulempen er at jeg nå har blitt så gira på å lese alle bøkene samtidig at jeg ender opp med å bare lese første kapittel i alle sammen.

    Fundon

    Jeg har vært i London!

    Så glad ble jeg av det:

    Siden jeg ikke har kjøpt et eneste par upraktiske sko har jeg hørt turen var mislykket, men jeg er ganske fornøyd selv.

    Vi valfartet til øya for å se Taylor Swift opptre – i kombinasjon med generell kos da
    Konserten var bra, Taylor var kul og jeg fikk se det klikke helt for to 14-åringer da Niall Horan overrasket publikum.

    Hvis du skal til London i sommer anbefaler jeg sterkt å ta en tur til Hatchards bokhandel. Den ligger rett borti gata fra Waterstones på Piccadilly, så der kan du slå to fluer i en smekk. Hatchards er visstnok der dronningen kjøper bøkene sine, også er den gammel og andre sånne fine ting. De har en barneavdeling med sjuuukt mye fint, men jeg vet ikke om jeg skal anbefale å gå opp dit eller ikke, for man begynner å gråte litt på innsiden av alt som ikke finnes på norsk. (Kan være det bare er meg)

    Det mest utrolige er at jeg ikke kjøpte en eneste bok! Til gjengjeld kjøpte jeg 11 da jeg var i London i januar, så det går kanskje litt opp i opp.
    God sommer!

    Brillebjørn baker (og faktisk bare baker)

    I dag ble jeg glad. For i dag skulle jeg sitte barnevakt og da leste jeg denne boka her:

    I denne boka her er det en mamma og en mor. Det er ingen som sier noe om det, det bare er sånn. For denne boka handler ikke om det. Den handler om at brillebjørn faktisk er skikkelig dårlig til å bake. Også har den en veldig morsom fiskebollevits.

    Og ungene jeg leste den for lettet ikke på et øyebryn. Om de gjorde det første gangen de leste den vet jeg ikke. Kanskje det. Men så er det jo sånn at når du har hørt noe noen ganger så blir det ganske normalt. Det er faktisk barn der ute som tror at Eggert er et helt normalt navn på en toåring, for det heter jo en i barnehagen. Så jeg håper virkelig at det er den reaksjonen de kommer til ha når de møter noen med to mammaer.

    “Kult det, skal vi spille fotball?”

    Også håper jeg at når de blir store og skal lese en bok for noen unger om to mammaer, så er det ikke en eneste del av dem som har lyst til å blogge om det. For det er jo faktisk helt normalt.

    Det er dit vi skal. Men på veien, så blir jeg glad av å lese brillebjørn.

    Ellens oppdagelser

    Her er noen ting jeg har tenkt på i det siste

    • Livet hadde vært litt bedre hvis jordbær var på tilbud og i sesong alltid
    • Det er lurt å tilbringe litt tid med eldre folk, for da oppdager at du egentlig er veldig ung (dette gjelder overraskende langt opp i alder)
    • Noen ganger må man stå opp selv om man virkelig, virkelig ikke vil
    • Det er ikke så lurt å tenke “jeg skal bare en kort tur ut, jeg trenger ikke å ta på solkrem”
    • Jeg kommer alltid til å blande en del kjente folk og det kommer alltid til å være ganske flaut
    • Noen dager er laget for store opplevelser, noen er laget for netflix og sofa
    • Du må ikke tenke for mye på hva en tunge egentlig er, for da blir det veldig rart
    • Noen folk er bare drittsekker, det er ikke noe å gjøre med det
    • Ganske ofte tror jeg at jeg har fått noe skitt på meg, men når jeg prøver å gni det bort viser det seg å være en føflekk jeg ikke visste jeg hadde
    • Her er et bonus-livstips: Ikke still deg opp foran badespeilet med en saks etter midnatt og tenk “hvor vanskelig kan det være?”

    Her er en glad hund

    Tirsdagsproblemer

    I teorien har jeg lite imot å skrive. Det er det praktiske som hindrer meg.

    I dag holder jeg for eksempel på med noen oppgaver om litteratur. Noe helt annet enn skjønnlitterær skriving og derfor har jeg selvfølgelig i dag spesielt lyst til å skrive skjønnlitteratur. I det jeg setter siste punktum på oppgaven vil sannsynligvis denne lysten forsvinne, men nå opptar den meg.

    Det er litt vanskelig å gi slipp også. Tenk om i dag er dagen. Tenk om det er i dag jeg kommer opp med en brilliant ny ide, virkelig finner karakteren eller sidene bare flyr unna. Det er jo et potensiale der. Og det er det potensiale jeg sliter med å bare legge vekk.
    Det er jo så mye morsommere. Ingen kommer noen gang til å si «åh, kan jeg vær så snill å få lese den oppgaven din om litteraturen på 1800-tallet».

    Jeg kommer ikke til å skrive noe nytenkende eller revolusjonerende. Da måtte jeg nok satt av minst et par år til saken, og det er alt for kjedelig til at jeg orker å tenke på det engang.

    Men denne skjønnlitterære skrivingen, de potensielle historiene. De er jo teoretiske. Og som sagt har jeg ingen problemer med teorien. Det er det praktiske som hindrer meg.

    Sånn sett er det nok best at jeg har noen oppgaver jeg må få ferdig. Så har jeg i alle fall potensialet.

    Berge

     

    Okei Berge, det ble aldri oss to. Det er tid for å flytte deg fra nattbordet og tilbake i bokhylla.

    Jeg ble rett og slett lei. Etter 1/3 var det nysgjerrigheten som ville vite hva alle de sekserne kom av som drev lesingen, men etter 2/3 innså jeg at jeg sannsynligvis ikke hadde fått med meg hva enn det var. Jeg har fortsatt en trang til å finne ut av dette, jeg vet bare ikke om jeg gidder å investere mer tid i deg.

    Av og til føler jeg at man kan bli ferdig med noe og bli så imponert over slutten at man tenker «Yes! Dette må jo alle lese!». Men hvis man helt opp til slutten egentlig bare ventet på at det skulle bli ferdig, er det egentlig så bra? Jeg vet ikke.

     

    Det der med nattbordet var forresten en løgn, Berge har blitt forvist derfra for mange måneder siden. Jeg har bare ikke følt at vi har vært helt ferdig med hverandre. Så jeg håper dette kan være en slags avslutning for begge to.

    Du er sikkert en bra type, det er jo mange som digger deg. Så det er ikke deg, det er meg.