Follow me:

    Frihet!

    Eksamen er over og ja…. hva skal man egentlig si?

    Jeg har drukket redbull til det sitret i beina.

    Jeg har gått med en rar hårfrisyre i tre dager i håp om å ose en slags “la meg være i fred”.

    Jeg har angret på dette valget da jeg traff folk jeg kjente og faktisk ville prate med.

    Jeg har både sendt og mottatt mange oppmuntrende meldinger (støtte er viktig).

    Jeg har sett en fyr drikke øl på biblioteket kl. 11 om morgenen.

    Jeg har besøkt den mytiske fjerdeetasjen på biblioteket (bra for deg som digger litt rolig stemning)

    Og viktigst av alt: jeg har levert!

    (PS: å levere eksamen er bare viktigst hvis det faktisk er innenfor det du klarer og som på lang sikt er bra for din mentale helse.)

    ellenmenertingomboker

    Min kjærlighet for Jørn Lier Horst

    I mars ble det endelig min tur til å lese “Nullpunkt” av Jørn Lier Horst og Tomas Enger på ebokbib. Jeg blir like glad hver gang jeg tar opp mobilen og ser at en ny bok er tilgjengelig på appen. Jeg er nok over gjennomsnittet fan av Jørn Lier Horst, så jeg tenkte jeg måtte forklare hvor denne besettelsen kommer fra.

    Første gangen jeg opplevde Jørn Lier Horst var på lydbok alene i bilen på vei hjem fra Gøteborg og det var så spennende at etter å ha fylt bensin tok jeg av i feil retning ut på E6 og det tok ti minutter før jeg oppdaget det. Jeg hørte på “Jakthundene” som fortsatt er en personlig favoritt for meg, men etter det leste jeg alle bøkene i seriene i et intenst maraton.

    Til nye Horst-lesere vil jeg anbefale å begynne litt uti serien, gjerne på “Jakthundene”, det er ikke noe problem å jobbe seg bakover hvis du liker det du leser. Jørn Lier Horst har som mange andre forfattere blitt bedre og bedre, og jeg ser ingen grunn til å ikke begynne på det bra og maksimere muligheten for at du liker det du leser. Eller, jeg ser grunnene. Jeg bare synes ikke de er så bra grunner.

    Den første Jørn Lier Horst boka jeg leste etter at jeg var ferdig med dette maratonet mitt, altså den første jeg måtte vente på, var “Katharina-koden”. Jeg var så spent at selv om jeg jobbet i bokhandel, og visste at jeg kunne få den som leseeksemplar hvis jeg bare ventet litt, måtte jeg kjøpe den med en gang.

    Og jeg ble litt skuffet. Midt oppi alt pratet om Capitana og Stordalen lurte jeg på om den gode Jørn rett og slett hadde brukt litt lite tid på boka. Det var en god ide, et godt plott, det var bare et eller annet som ikke funket for meg.

    Det synes jeg heldigvis var borte med “Det innerste rommet”. Den leste jeg som siste bok i 2018 og det ble en riktig så fin avslutning på bokåret. (Så fulgte en litt ræva start på 2019 med Stefan Ahnhems “Motiv X”)

    Thomas Enger har jeg aldri lest noe av, men er det bare jeg som alltid er skeptisk til to forfattere på samme bok? Den skepsisen kunne jeg spart meg, for “Nullpunktet” synes jeg var en strålende bok! Gode karakterer, spennende plot og en etterforskning som faktisk virker realistisk. Det sistnevnte er faktisk ganske viktig for meg. Jeg blir så frustrert hvis alle lab-prøvene kommer tilbake samme dag, eller halve staben er på fylla. “Nullpunkt” ga meg lyst til å sjekke ut Thomas Enger også. Jeg synes stilen var veldig lik den jeg liker fra Jørn Lier Horsts andre bøker, så enten dominerte han skriveprosessen eller så kommer jeg definitivt til å like Thomas Enger.

    Bilde lånt fra CAPITANA

    “Nullpunkt” er forresten ute i pocket. Og det kommer en bok til i serien før sommeren! “Røykteppe” skal visstnok plukke opp tråden der “Nullpunkt” sluttet.

    Er det forresten bare jeg som glemmer titler når jeg leser? Jeg innså ikke før nå at tittelen kommer med et lite hint om handlingen. Sånn er det alltid. Samme med sånne litt kryptiske prologer som er et frampek mot hva som skal skje. Gi meg tretti sider og jeg glemmer at de fantes og kommer ikke på det igjen før jeg kommer til den delen de forespeilet. “Åja, det var den greia ja. Den kommer nå”. Eller i “Nullpunkt”s tilfelle, kommer det tre dager senere.

    Muligens falske blomster

    Livet på litteraturstudiet er ganske bra for tiden. Jeg er ferdig med oppgaven Pamela – en ganske så forstyrrende bok jeg vil anbefale for alle som vil være litt sint feminist. Vurderer å skrive noe om den, må bare slutte å være sint først.

    Ellers har jeg oppdaget et helt nytt sted på biblioteket og det var kjempefint! De hadde disse fine blomstene. Jeg vet ikke om de er ekte, det må undersøkes neste gang.

    Det går bra med avocadoplanten, men røttene vokser sykt fort og jeg er kjemperedd for at de skal brekke. Det er kanskje sånn det er å ha baby, alltid redd for at noe skal gå i stykker. Men jeg var på Fuglen Kaffebar i Oslo i dag og så en avokadoplante som hadde kommet mye lenger enn min, tenkte wow og ble veldig inspirert.

    Også har jeg lest min første bok på ebokbib! Plutselig tikket det inn varsel om at jeg nå kunne lese en bok jeg satte meg på venteliste på en gang i høst, nemlig Jørn Lier Horst og Thomas Engers Nullpunkt. Som en trofast Horst-fan var jeg litt skeptisk til hvordan dette skulle gå uten William Wisting. Derfor var jeg høyst negativ de første sidene, men kom ganske raskt frem til at “jo, dette funker”. Også var morderen en helt annen enn jeg trodde, og det er alltid gøy.

    Sånn. Det er det jeg har tenkt på i det siste da. Hvis du ikke skjønte det, så er dette selvfølgelig prokrastinering fra den nye oppgaven jeg burde skrive på. Heldigvis er det lenge til innlevering, så jeg kan prokrastinere uten sååå dårlig samvittighet.

    Prokrastrinerer alt det jeg burde gjøre, men sitter på biblioteket mens jeg gjør det

    Da føles det liksom litt mer ok.

    Hadde tenkt til å skrive noe litt interessant og informativt om litteraturstudiet i Oslo, men det har jeg faktisk ikke tid til for jeg må skrive noe til det nevnte litteraturstudiet.

    Ellers har jeg etter utallige forsøk fått en avokadostein til å spire og er ekstremt stolt over meg selv.

    Takk, det var det jeg ville si.

    Whoops, så var det 2019

    Så var det nytt år da. Jeg vet at det strengt tatt er to uker siden, men studiet begynner i morgen, så jeg har mentalt utsatt det nye året til da.

    I fjor startet jeg året med fantastiske “Tung Tids Tale” av Olaug Nilssen. Den var såpass bra at den gjorde meg litt overmodig, så inspirert av andre bokfolk satte jeg meg som mål å lese 52 bøker i 2018. Det ga jeg vel opp allerede i mars en gang…

    Jeg har rett og slett slitt med lesegleden en stund. Den fantastiske, oppslukkende, kanikkeslutteålese følelsen. Så den skal jeg prøve å finne fremover. Hovedsakelig med å trene selvdisiplinen litt og faktisk plukke opp bøker, men også ved å si at det er helt okei å legge de ned igjen også. Jeg skal melde tilbake hvordan det går.

    Men jeg har faktisk satt meg et lesemål sammen med en venninne. Det var det med den selvdisiplinen…

    Vi gikk for 20 bøker. Forhåpentligvis svært oppnåelig. Eneste kravet er at de må plukkes opp av egen fri vilje, så all tvangslesingen gjennom litteraturstudiet får ikke lov til å være med. Nå mangler jeg bare å skjønne hvordan jeg får bøker jeg legger inn på “lest” på Goodreads til å telles med i lesemålet mitt, men man kan jo ikke klare ALT i januar heller.

    Ja, jeg er her ennå

    Sånn. Nå har jeg nettopp trykket levert på siste innlevering for semesteret, og er klar for å stikke hodet ut av studieboblen. Det er bra, for jeg henger jo etter på omtrent alt. Er det bare jeg som etter eksamen har fjell av klesvask, skittent gulv og hybelkaniner så store at de snart går til angrep?

    Alt dette er jo fine prokrastineringsprosjekter, så jeg har nesten måttet sitte på meg selv for å faktisk bruke energien på det jeg skal. Dette får det jo til å høres ut som jeg har sittet limt til bøkene den siste tiden, men jeg har ikke det altså. Jeg er bare veldig lite glad i å faktisk sette meg ned med eksamenslesning, og griper enhver sjanse til slippe. Derfor må jeg bruke all produktiv energi på det. Så driter jeg i å rydde og andre produktive ting resten av tiden, og drar heller ut og gjør noe koselig. Eller ligger litt på sofaen da.

    Jeg studerer Allmenn litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo. Dette semesteret har vi hatt litteraturhistorie fra antikken til 1700.  Jeg kan ikke si det er min favoritt, men det som er gøy er å innse at man faktisk kan skjønne et dikt noen skrev for over 2000 år siden. (Riktignok etter at noen har vært greie å oversatt det fra gresk). Så alt i alt må jeg vel si at LIT1301 som det heter har vært en suksess. Selv om jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke har lest alt vi skulle av Don Quijote (og jeg har ennå ikke kommet over sjokket da jeg oppdaget hvor tjukk den er). Men, jeg har jo lært minst 30 nye penisvitser av Lysistrata, og sånt vet man jo aldri når man har bruk for.

    Oktober

    Hvis noen lurer på hva jeg driver med for tiden, så er jeg i en liten studiestressboble. Jeg tror den er nedadgående, men nå er det jo snart november og eksamenstid, så hvem vet.

    I mellomtiden, her er noen ting jeg har lest i det siste:

    Vid Kap Sunion

    Nå som jeg har begynt på undervisningen på litteraturvitenskap har jeg også møtt på mitt første dikt. På svensk til og med. Det var ikke fra antikken engang, og jeg likte det riktig så godt både første gang jeg leste det og da jeg fikk gravd meg gjennom alle ordene. Det siste er vel så viktig, jeg har i alle fall ødelagt mang en sang for meg selv ved å finne ut av hva den egentlig handler om.

    (Hvis du ikke vet hva Tears in Heaven av Eric Clapton handler om, så aldri spør)

    Kap Sunion er navnet på sørspissen av Attika-halvøya i Hellas. Der ligger ruinene etter et Poseidontempel.

    Vid Kap Sunion heter i alle fall diktet og er skrevet av Hjalmar Gullberg i 1933.

     

    Detta är havet, ungdomskällan,

    Venus’ vagga och Sapfos grav.

    Spegelblankare såg du sällan

    Medelhavet, havens hav.

     

    Lyft som en lyra mot arkipelagen

    skimrar Poseidontemplets ruin.

    Pelarraden, solskenstvagen,

    spelar den eviga havsmelodin.

     

    Seglande gäst på förbifärden,

    lyssna till marmorlyrans musik!

    Full av ruiner finner du världen.

    Ingen i skönhet är denna lik.

     

    Ej mer jublas det här och klagas

    inför havsgudens altarbord.

    Nio pelare blott är hans sagas

    ännu bevarade minnesord.

     

    Måtte det verk du i människors vimmel

    skapar från morgon till aftonglöd,

    stå som en lyra mot tidens himmel,

    sedan du själv och din gud är död!

     

    Hjalmar Gullberg

     

    Lite ante jeg at kom til å lære svensk på litteraturvitenskap, men nå har jeg altså lært at “sedan du själv och din gud är död!” betyr “etter at du selv og din gud er død!”. Som strengene i en lyre står altså søylene i Poseidon-tempelet igjen mot himmelen og leker seg i vinden. Og slik vil Gullberg at det vi også skaper skal stå igjen som et tegn på vår eksistens tusenvis av år etter at vi er borte.

    Men er det egentlig et ideal? Jeg synes ikke man skal leve livet sitt for at folk som lever om tusenvis av år skal synes at jeg bygget noe flott. Jeg vil heller bety noe for menneskene og menneskers vel i min egen samtid enn for mennesker langt etter min tid som jeg ikke har noen garanti for at vil ha mitt syn på storhet eller bry seg om jeg har eksistert i det hele tatt.

    Det tenkte jeg på mens jeg satt på seminar for en stund siden, at hvis diktet reflekterer Hjalmar Gullbergs syn på livet synes jeg han burde revurdert litt. Men han skriver fine dikt.

    Snart kan jeg skjønne alle de klassikerreferansene jeg ikke tar (håper jeg)

    Denne høsten har jeg begynt på en bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. Det er organisert sammen med estetiske studier, så nå er jeg ganske mye nærmere å skjønne hva det er, og det var mye mindre rart enn jeg trodde.

    Ellers har jeg lært at jeg nok kommer til å fortsette min trend med å late som jeg har lest hele den boka vi skulle lese, istedenfor bare begynnelsen, slutten og wikipedia-sammendraget. Men jeg har også lært at Homer kan være utrolig sassy noen ganger (spesielt i begynnelsen).

    ellenmenertingomboker

    Jeg har til og med fått meg et verv! Riktignok fordi ingen andre ville ha det og jeg etter en tenkepause sa “jeg kan ta det jeg, hvis noen bare forteller meg hva jeg egentlig skal gjøre”. Men da ble jeg til gjengjeld enstemmig valgt, så de ble tydeligvis veldig imponert. Så nå er jeg altså distribusjonsansvarlig i Lasso. Så vidt jeg har skjønt hittil handler det mye om å bære ting rundt på Blindern og gå på postkontoret. Men, det betyr også at jeg altså er med i Lasso. Lasso er et litteraturtidsskrift som drives hovedsakelig av bachelor- og masterstudenter på Blindern. Der kan man sende inn skjønnlitterære- og sakprosatekster hvis man vil, og så skriver redaksjonen litt sakprosa selv. Så møtes man og redigerer tekstene sammen. Akkurat det er jeg veldig spent på og gleder meg til. Også har de sjokolade på møtene, og da er det faktisk litt uhøflig å ikke spise det.

    Jeg skal si ifra når jeg har lært noen flere ting og slutter å si “oj!! hver gang jeg runder et hjørne og finner et helt bibliotek jeg ikke hadde lagt merke til.

    Nye oppdagelser

    Det mest fascinerende med denne oppdagelsen er egentlig at jeg ikke oppdaget det før. Det sier vel mest om min egen oppmerksomhet
    Oppdagelsen kom da jeg skulle rydde i den nye bokhylla til pappa for noen uker siden.
    Nei, ikke inn i bokhylla, men i. Jeg synes de burde skrive i stillingsutlysninger til bokhandler at man risikerer å få en sykdom der man får et slags ubehag av bokhyller som ikke er alfabetisert. Jeg blir litt kvalm av meg selv, for jeg liker ikke sånne pretensiøse bokfolk som sorterer bokhylla, men sykdom er sykdom. Det bør nok også nevnes at dette var en søndag og jeg nettopp var ferdig med min andre lur, så det var ikke så veldig mye å finne på.
    Men, tilbake til oppdagelsen. De har jo så mye bra bøker! Jeg har aldri vært så interessert i bokhylla til mamma og pappa, men nå ser jeg jo at jeg har oversett en gullgruve. For der var de. De fire bøkene jeg har tenkt at «oi, de vil jeg lese». De bøkene jeg lånte på biblioteket i fjor. Og til og med noen bøker jeg har kjøpt selv.
    Her er det med andre ord penger å spare.
    Det beste med å alfabetisere bøker er at du kan se hva folk leser. At de har åtte Jan Guillou, tre av den samme krimmen.  og at de flere ganger har kjøpt Hamsun, men aldri lest den.
    Jeg som hadde tenkt å kjøpe meg noe billig pocket-krim før påske fant også ut at det er helt unødvendig! Her er det jo årevis med pappas flyplasshopping å ta av.
    Jeg hadde også en lignende opplevelse i mammas bokhylle. Den endte med å prøve å dekke over at bokhylla nå var adskillig tynnere og en ny bunke å legge i vil-lese bunken. Den var ikke tom fra før, så når den faktiske lesingen kommer til å skje er ikke godt å si, men det er i alle fall nok å ta av.
    Ulempen er at jeg nå har blitt så gira på å lese alle bøkene samtidig at jeg ender opp med å bare lese første kapittel i alle sammen.