Follow me:

    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap

    Jeg er ferdig med første året på en bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo og skal snart kaste meg ut i år nummer to. Dette gjør meg veldig langt fra noen ekspert, men det gjør at jeg vet liiitt mer enn deg som skal begynne på litteraturvitenskap for første gang i høst. Derfor vil jeg dele det jeg har lært (og heller la deg gjøre dine helt egne feil).

    • Lær hvor biblioteket er og BRUK det. Noen bøker vil du gjerne markere i, skrive egne notater i og ha for alltid – andre vil du bare pløye igjennom. Bonus hvis du finner en bok en eller annen flink student faktisk har skrevet skikkelig bra notater i margen på. (Det er ikke lov å skrive i bøkene, men det skjer og det er ganske digg). Husk også at biblioteket har alle pensumbøkene du bruker ofte og sikkert har kjøpt, i tilfelle du har glemt noe hjemme.
    Mine beste tips til studenter på litteraturvitenskap-
    • Husk at det ikke bare er universitetsbiblioteket som kan ha det du leter etter. I Oslo er også Deichman en god venn. Der kan du bestille bøker fra biblioteker over hele Oslo og få de levert til ditt lokale bibliotek.
    • Ikke fortvil over prisen på bøkene. På andre retninger får de nye bøker for hvert nye emne, det gjør ikke vi på litteraturvitenskap. Mange av bøkene kommer du til å bruke igjen og igjen. (Derfor er det bedre å kjøpe disse bøkene så du står fritt til å notere som du vil). Men prisen første semester kan absolutt være overveldende. Derfor:
    • Kjøp pensum brukt! I motsetning til mange andre studier byttes ikke bøkene i Litterturvitenskap ut så ofte, så her er det gode bruktmuligheter. Sjekk ut ibok, bookis og facebooksider for kjøp og salg av pensumlitteratur på ditt studiested.
    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap
    • Les mer av faglitteraturen første semester enn jeg gjorde. Det første emnet man har på litteraturvitenskap på UiO er LIT1301, et 20 poengs emne om vestens litteratur fra antikken til 1700. Det er mye forskjellig stoff. Og dette avsluttes før jul med en skoleeksamen hvor man kan få hva som helst. Selv ble jeg så stresset for å få noe jeg ikke kunne at jeg hoppet over mye av faglitteraturen og leste mer på selve tekstene. Det angret jeg selvfølgelig på senere, når jeg trengte den kunnskapen. Ikke gjør det.
    • Det jeg sa med at hva som helst kan komme på eksamen er bare delvis riktig. Du får ikke det de hadde på eksamen forrige semester eller det du skrev oppgave om tidligere i semesteret (ofte brukes fjorårets eksamen som oppgaver). Derfor: hvis du må kutte noe å lese, kutt her. Selv leste jeg bare så vidt på det som hadde vært på eksamen de to siste semestrene.
    • Skaff deg en kollokviegruppe. Gjerne med 4-5-6 personer, sånn at det fortsatt er noen igjen som kan møtes hvis det blir sykdom og frafall. Dette er ikke bare for bra læring, men også fordi det er veldig viktig å snakke med noen andre når ting går litt trått. Ellers risikerer du å sitte igjen med et inntrykk av at alle andre nailer dette. (de gjør ikke det)
    • Bli med i en forening! Ja, det sier alle, men på litteraturvitenskap er det ekstra viktig. Det er lite obligatorisk opplegg på studiet, og det kan derfor ta lengre tid å bli kjent og få seg et nettverk. Velger du en litteraturbasert forening kan du i tillegg ofte få bonusen å bli kjent med eldre litteraturstudenter med masse bra tips.
    • Sparknotes! (og annet google har å by på) Bruk det for alt det er vært! Ikke som kilde i oppgave selvfølgelig, men når du skal lese igjennom åtte dikt før seminaret og ikke aner hva Wergeland prøvde å si. Eller når du ikke ble ferdig med boka og trenger et lite handlingsreferat. Dette er også supert for å få med seg litt samtidig kontekst vi ikke klarer å plukke opp i nåtiden.
    • Bruk fagsiden!
    • Foreleserne og seminarlederne er gode i litteratur, ikke IT. Ta derfor et ekstra kritisk blikk på timeplanen. Så slipper du å møte opp til en forelesning som ikke finnes, men ingen skjønte hvordan de fjernet fra timeplanen. Enda en god grunn til å ha en god kollokviegruppe å rådføre seg med.
    • Og til dere som skal begynne på Blindern: Det er mange forskjellige bygg, og noen er veldig forvirrende. Plutselig skal du ha seminar på andre siden av campus i en av realfagsbygningene om ti minutter. Sjekk på forhånd.
    • Vær også obs på at HF-bygningene på Blindern er veldig forvirrende. Niels Trewschows hus, P.A. Munchs hus og Henrik Wergelands hus er SAMME hus, bare forskjellige deler. I know…

    Jeg har selv lært masse av andre studenter, så til høsten må jeg prøve å følge det jeg har hørt mest, nemlig å ta LIT2000 VELDIG seriøst. Muntlig eksamen, here I come…

    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap.

    Masse lykke til!

    Jeg jobber med det

    De siste årene, ja årene (!), har jeg falt av lesetoget. Jeg leser, det er ikke det. Men det er lite sammenliknet med hvor mye jeg leste før. Hvis jeg finner en bok jeg blir hekta på kan jeg fortsatt pløye igjennom på noen dager, men veldig mye gidder jeg ikke så mye av.

    Som jeg skrev om her i januar sliter jeg rett og slett med lesegleden. Jeg vil så gjerne lese så mye mer, det blir bare ikke noe av. Som dere skjønner er selvdisiplin et viktig stikkord her. Som i at jeg har det ikke.

    Eller, det blir feil å si. For noen uker siden leste jeg i “Operasjon Sjølvdisiplin” av Agnes Ravatn. Ble selvfølgelig ikke ferdig med den, men lærte noe likevel. Nemlig at selvdisiplin er noe du bruker opp. Og jeg bruker rett og slett opp selvdisiplinen min på andre ting. Alle de tingene man må gjøre. Kanskje jeg rett og slett har for lite selvdisiplin? Tror det var en del om å trene opp selvdisiplinen, så kanskje jeg må undersøke det igjen.

    Det jeg synes er kjipest med dette er at jeg ikke får lest det jeg vil. Det er så mange bra romaner der ute jeg ikke får meg til å bli hekta på. Derfor går det litt i krim, og det går litt i veldig lettleste greier. Men det er så mye bra der ute!

    Så, jeg jobber med det. Jeg trener meg opp for å komme tilbake til leseformen. En del av dette er å ikke plukke opp masse bøker og lese de første 10 sidene. (Som bokhandler og ekstremt nysgjerrig gjør jeg fortsatt dette, men kun med bøker jeg aldri har tenkt at jeg skal lese ferdig.)

    Jeg tvinger meg også til å bli ferdig. Jeg leste nettopp ut “Utsikt til Paradiset“, den første boka i Elling-serien til Ingvar Ambjørnsen, så kommer nok litt om den etter hvert. Og ja, jeg var ganske fornøyd med å komme igjennom den.

    Så for å oppsummere: Det går treigt. Men det går. Og jeg jobber med det.

    Hvordan går det egentlig med lesingen deres der ute? Noen andre som “jobber med det”?

    Frihet!

    Eksamen er over og ja…. hva skal man egentlig si?

    Jeg har drukket redbull til det sitret i beina.

    Jeg har gått med en rar hårfrisyre i tre dager i håp om å ose en slags “la meg være i fred”.

    Jeg har angret på dette valget da jeg traff folk jeg kjente og faktisk ville prate med.

    Jeg har både sendt og mottatt mange oppmuntrende meldinger (støtte er viktig).

    Jeg har sett en fyr drikke øl på biblioteket kl. 11 om morgenen.

    Jeg har besøkt den mytiske fjerdeetasjen på biblioteket (bra for deg som digger litt rolig stemning)

    Og viktigst av alt: jeg har levert!

    (PS: å levere eksamen er bare viktigst hvis det faktisk er innenfor det du klarer og som på lang sikt er bra for din mentale helse.)

    ellenmenertingomboker

    Min kjærlighet for Jørn Lier Horst

    I mars ble det endelig min tur til å lese “Nullpunkt” av Jørn Lier Horst og Tomas Enger på ebokbib. Jeg blir like glad hver gang jeg tar opp mobilen og ser at en ny bok er tilgjengelig på appen. Jeg er nok over gjennomsnittet fan av Jørn Lier Horst, så jeg tenkte jeg måtte forklare hvor denne besettelsen kommer fra.

    Første gangen jeg opplevde Jørn Lier Horst var på lydbok alene i bilen på vei hjem fra Gøteborg og det var så spennende at etter å ha fylt bensin tok jeg av i feil retning ut på E6 og det tok ti minutter før jeg oppdaget det. Jeg hørte på “Jakthundene” som fortsatt er en personlig favoritt for meg, men etter det leste jeg alle bøkene i seriene i et intenst maraton.

    Til nye Horst-lesere vil jeg anbefale å begynne litt uti serien, gjerne på “Jakthundene”, det er ikke noe problem å jobbe seg bakover hvis du liker det du leser. Jørn Lier Horst har som mange andre forfattere blitt bedre og bedre, og jeg ser ingen grunn til å ikke begynne på det bra og maksimere muligheten for at du liker det du leser. Eller, jeg ser grunnene. Jeg bare synes ikke de er så bra grunner.

    Den første Jørn Lier Horst boka jeg leste etter at jeg var ferdig med dette maratonet mitt, altså den første jeg måtte vente på, var “Katharina-koden”. Jeg var så spent at selv om jeg jobbet i bokhandel, og visste at jeg kunne få den som leseeksemplar hvis jeg bare ventet litt, måtte jeg kjøpe den med en gang.

    Og jeg ble litt skuffet. Midt oppi alt pratet om Capitana og Stordalen lurte jeg på om den gode Jørn rett og slett hadde brukt litt lite tid på boka. Det var en god ide, et godt plott, det var bare et eller annet som ikke funket for meg.

    Det synes jeg heldigvis var borte med “Det innerste rommet”. Den leste jeg som siste bok i 2018 og det ble en riktig så fin avslutning på bokåret. (Så fulgte en litt ræva start på 2019 med Stefan Ahnhems “Motiv X”)

    Thomas Enger har jeg aldri lest noe av, men er det bare jeg som alltid er skeptisk til to forfattere på samme bok? Den skepsisen kunne jeg spart meg, for “Nullpunktet” synes jeg var en strålende bok! Gode karakterer, spennende plot og en etterforskning som faktisk virker realistisk. Det sistnevnte er faktisk ganske viktig for meg. Jeg blir så frustrert hvis alle lab-prøvene kommer tilbake samme dag, eller halve staben er på fylla. “Nullpunkt” ga meg lyst til å sjekke ut Thomas Enger også. Jeg synes stilen var veldig lik den jeg liker fra Jørn Lier Horsts andre bøker, så enten dominerte han skriveprosessen eller så kommer jeg definitivt til å like Thomas Enger.

    Bilde lånt fra CAPITANA

    “Nullpunkt” er forresten ute i pocket. Og det kommer en bok til i serien før sommeren! “Røykteppe” skal visstnok plukke opp tråden der “Nullpunkt” sluttet.

    Er det forresten bare jeg som glemmer titler når jeg leser? Jeg innså ikke før nå at tittelen kommer med et lite hint om handlingen. Sånn er det alltid. Samme med sånne litt kryptiske prologer som er et frampek mot hva som skal skje. Gi meg tretti sider og jeg glemmer at de fantes og kommer ikke på det igjen før jeg kommer til den delen de forespeilet. “Åja, det var den greia ja. Den kommer nå”. Eller i “Nullpunkt”s tilfelle, kommer det tre dager senere.

    Muligens falske blomster

    Livet på litteraturstudiet er ganske bra for tiden. Jeg er ferdig med oppgaven Pamela – en ganske så forstyrrende bok jeg vil anbefale for alle som vil være litt sint feminist. Vurderer å skrive noe om den, må bare slutte å være sint først.

    Ellers har jeg oppdaget et helt nytt sted på biblioteket og det var kjempefint! De hadde disse fine blomstene. Jeg vet ikke om de er ekte, det må undersøkes neste gang.

    Det går bra med avocadoplanten, men røttene vokser sykt fort og jeg er kjemperedd for at de skal brekke. Det er kanskje sånn det er å ha baby, alltid redd for at noe skal gå i stykker. Men jeg var på Fuglen Kaffebar i Oslo i dag og så en avokadoplante som hadde kommet mye lenger enn min, tenkte wow og ble veldig inspirert.

    Også har jeg lest min første bok på ebokbib! Plutselig tikket det inn varsel om at jeg nå kunne lese en bok jeg satte meg på venteliste på en gang i høst, nemlig Jørn Lier Horst og Thomas Engers Nullpunkt. Som en trofast Horst-fan var jeg litt skeptisk til hvordan dette skulle gå uten William Wisting. Derfor var jeg høyst negativ de første sidene, men kom ganske raskt frem til at “jo, dette funker”. Også var morderen en helt annen enn jeg trodde, og det er alltid gøy.

    Sånn. Det er det jeg har tenkt på i det siste da. Hvis du ikke skjønte det, så er dette selvfølgelig prokrastinering fra den nye oppgaven jeg burde skrive på. Heldigvis er det lenge til innlevering, så jeg kan prokrastinere uten sååå dårlig samvittighet.

    Prokrastrinerer alt det jeg burde gjøre, men sitter på biblioteket mens jeg gjør det

    Da føles det liksom litt mer ok.

    Hadde tenkt til å skrive noe litt interessant og informativt om litteraturstudiet i Oslo, men det har jeg faktisk ikke tid til for jeg må skrive noe til det nevnte litteraturstudiet.

    Ellers har jeg etter utallige forsøk fått en avokadostein til å spire og er ekstremt stolt over meg selv.

    Takk, det var det jeg ville si.

    Whoops, så var det 2019

    Så var det nytt år da. Jeg vet at det strengt tatt er to uker siden, men studiet begynner i morgen, så jeg har mentalt utsatt det nye året til da.

    I fjor startet jeg året med fantastiske “Tung Tids Tale” av Olaug Nilssen. Den var såpass bra at den gjorde meg litt overmodig, så inspirert av andre bokfolk satte jeg meg som mål å lese 52 bøker i 2018. Det ga jeg vel opp allerede i mars en gang…

    Jeg har rett og slett slitt med lesegleden en stund. Den fantastiske, oppslukkende, kanikkeslutteålese følelsen. Så den skal jeg prøve å finne fremover. Hovedsakelig med å trene selvdisiplinen litt og faktisk plukke opp bøker, men også ved å si at det er helt okei å legge de ned igjen også. Jeg skal melde tilbake hvordan det går.

    Men jeg har faktisk satt meg et lesemål sammen med en venninne. Det var det med den selvdisiplinen…

    Vi gikk for 20 bøker. Forhåpentligvis svært oppnåelig. Eneste kravet er at de må plukkes opp av egen fri vilje, så all tvangslesingen gjennom litteraturstudiet får ikke lov til å være med. Nå mangler jeg bare å skjønne hvordan jeg får bøker jeg legger inn på “lest” på Goodreads til å telles med i lesemålet mitt, men man kan jo ikke klare ALT i januar heller.

    Ja, jeg er her ennå

    Sånn. Nå har jeg nettopp trykket levert på siste innlevering for semesteret, og er klar for å stikke hodet ut av studieboblen. Det er bra, for jeg henger jo etter på omtrent alt. Er det bare jeg som etter eksamen har fjell av klesvask, skittent gulv og hybelkaniner så store at de snart går til angrep?

    Alt dette er jo fine prokrastineringsprosjekter, så jeg har nesten måttet sitte på meg selv for å faktisk bruke energien på det jeg skal. Dette får det jo til å høres ut som jeg har sittet limt til bøkene den siste tiden, men jeg har ikke det altså. Jeg er bare veldig lite glad i å faktisk sette meg ned med eksamenslesning, og griper enhver sjanse til slippe. Derfor må jeg bruke all produktiv energi på det. Så driter jeg i å rydde og andre produktive ting resten av tiden, og drar heller ut og gjør noe koselig. Eller ligger litt på sofaen da.

    Jeg studerer Allmenn litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo. Dette semesteret har vi hatt litteraturhistorie fra antikken til 1700.  Jeg kan ikke si det er min favoritt, men det som er gøy er å innse at man faktisk kan skjønne et dikt noen skrev for over 2000 år siden. (Riktignok etter at noen har vært greie å oversatt det fra gresk). Så alt i alt må jeg vel si at LIT1301 som det heter har vært en suksess. Selv om jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke har lest alt vi skulle av Don Quijote (og jeg har ennå ikke kommet over sjokket da jeg oppdaget hvor tjukk den er). Men, jeg har jo lært minst 30 nye penisvitser av Lysistrata, og sånt vet man jo aldri når man har bruk for.

    Oktober

    Hvis noen lurer på hva jeg driver med for tiden, så er jeg i en liten studiestressboble. Jeg tror den er nedadgående, men nå er det jo snart november og eksamenstid, så hvem vet.

    I mellomtiden, her er noen ting jeg har lest i det siste:

    Vid Kap Sunion

    Nå som jeg har begynt på undervisningen på litteraturvitenskap har jeg også møtt på mitt første dikt. På svensk til og med. Det var ikke fra antikken engang, og jeg likte det riktig så godt både første gang jeg leste det og da jeg fikk gravd meg gjennom alle ordene. Det siste er vel så viktig, jeg har i alle fall ødelagt mang en sang for meg selv ved å finne ut av hva den egentlig handler om.

    (Hvis du ikke vet hva Tears in Heaven av Eric Clapton handler om, så aldri spør)

    Kap Sunion er navnet på sørspissen av Attika-halvøya i Hellas. Der ligger ruinene etter et Poseidontempel.

    Vid Kap Sunion heter i alle fall diktet og er skrevet av Hjalmar Gullberg i 1933.

     

    Detta är havet, ungdomskällan,

    Venus’ vagga och Sapfos grav.

    Spegelblankare såg du sällan

    Medelhavet, havens hav.

     

    Lyft som en lyra mot arkipelagen

    skimrar Poseidontemplets ruin.

    Pelarraden, solskenstvagen,

    spelar den eviga havsmelodin.

     

    Seglande gäst på förbifärden,

    lyssna till marmorlyrans musik!

    Full av ruiner finner du världen.

    Ingen i skönhet är denna lik.

     

    Ej mer jublas det här och klagas

    inför havsgudens altarbord.

    Nio pelare blott är hans sagas

    ännu bevarade minnesord.

     

    Måtte det verk du i människors vimmel

    skapar från morgon till aftonglöd,

    stå som en lyra mot tidens himmel,

    sedan du själv och din gud är död!

     

    Hjalmar Gullberg

     

    Lite ante jeg at kom til å lære svensk på litteraturvitenskap, men nå har jeg altså lært at “sedan du själv och din gud är död!” betyr “etter at du selv og din gud er død!”. Som strengene i en lyre står altså søylene i Poseidon-tempelet igjen mot himmelen og leker seg i vinden. Og slik vil Gullberg at det vi også skaper skal stå igjen som et tegn på vår eksistens tusenvis av år etter at vi er borte.

    Men er det egentlig et ideal? Jeg synes ikke man skal leve livet sitt for at folk som lever om tusenvis av år skal synes at jeg bygget noe flott. Jeg vil heller bety noe for menneskene og menneskers vel i min egen samtid enn for mennesker langt etter min tid som jeg ikke har noen garanti for at vil ha mitt syn på storhet eller bry seg om jeg har eksistert i det hele tatt.

    Det tenkte jeg på mens jeg satt på seminar for en stund siden, at hvis diktet reflekterer Hjalmar Gullbergs syn på livet synes jeg han burde revurdert litt. Men han skriver fine dikt.