Follow me:

Min kjærlighet for Jørn Lier Horst

I mars ble det endelig min tur til å lese “Nullpunkt” av Jørn Lier Horst og Tomas Enger på ebokbib. Jeg blir like glad hver gang jeg tar opp mobilen og ser at en ny bok er tilgjengelig på appen. Jeg er nok over gjennomsnittet fan av Jørn Lier Horst, så jeg tenkte jeg måtte forklare hvor denne besettelsen kommer fra.

Første gangen jeg opplevde Jørn Lier Horst var på lydbok alene i bilen på vei hjem fra Gøteborg og det var så spennende at etter å ha fylt bensin tok jeg av i feil retning ut på E6 og det tok ti minutter før jeg oppdaget det. Jeg hørte på “Jakthundene” som fortsatt er en personlig favoritt for meg, men etter det leste jeg alle bøkene i seriene i et intenst maraton.

Til nye Horst-lesere vil jeg anbefale å begynne litt uti serien, gjerne på “Jakthundene”, det er ikke noe problem å jobbe seg bakover hvis du liker det du leser. Jørn Lier Horst har som mange andre forfattere blitt bedre og bedre, og jeg ser ingen grunn til å ikke begynne på det bra og maksimere muligheten for at du liker det du leser. Eller, jeg ser grunnene. Jeg bare synes ikke de er så bra grunner.

Den første Jørn Lier Horst boka jeg leste etter at jeg var ferdig med dette maratonet mitt, altså den første jeg måtte vente på, var “Katharina-koden”. Jeg var så spent at selv om jeg jobbet i bokhandel, og visste at jeg kunne få den som leseeksemplar hvis jeg bare ventet litt, måtte jeg kjøpe den med en gang.

Og jeg ble litt skuffet. Midt oppi alt pratet om Capitana og Stordalen lurte jeg på om den gode Jørn rett og slett hadde brukt litt lite tid på boka. Det var en god ide, et godt plott, det var bare et eller annet som ikke funket for meg.

Det synes jeg heldigvis var borte med “Det innerste rommet”. Den leste jeg som siste bok i 2018 og det ble en riktig så fin avslutning på bokåret. (Så fulgte en litt ræva start på 2019 med Stefan Ahnhems “Motiv X”)

Thomas Enger har jeg aldri lest noe av, men er det bare jeg som alltid er skeptisk til to forfattere på samme bok? Den skepsisen kunne jeg spart meg, for “Nullpunktet” synes jeg var en strålende bok! Gode karakterer, spennende plot og en etterforskning som faktisk virker realistisk. Det sistnevnte er faktisk ganske viktig for meg. Jeg blir så frustrert hvis alle lab-prøvene kommer tilbake samme dag, eller halve staben er på fylla. “Nullpunkt” ga meg lyst til å sjekke ut Thomas Enger også. Jeg synes stilen var veldig lik den jeg liker fra Jørn Lier Horsts andre bøker, så enten dominerte han skriveprosessen eller så kommer jeg definitivt til å like Thomas Enger.

Bilde lånt fra CAPITANA

“Nullpunkt” er forresten ute i pocket. Og det kommer en bok til i serien før sommeren! “Røykteppe” skal visstnok plukke opp tråden der “Nullpunkt” sluttet.

Er det forresten bare jeg som glemmer titler når jeg leser? Jeg innså ikke før nå at tittelen kommer med et lite hint om handlingen. Sånn er det alltid. Samme med sånne litt kryptiske prologer som er et frampek mot hva som skal skje. Gi meg tretti sider og jeg glemmer at de fantes og kommer ikke på det igjen før jeg kommer til den delen de forespeilet. “Åja, det var den greia ja. Den kommer nå”. Eller i “Nullpunkt”s tilfelle, kommer det tre dager senere.

Previous Post Next Post

You may also like

No Comments

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.