Follow me:

    Strikk på hjernen

    Advarsel! Overdose av strikkeprat

    Hvis du har en strikkekurv hjemme hos deg, og du går ut av rommet (eller blir i rommet egentlig), så kommer jeg til å snike i den.

    Her er saken: Jeg er ganske glad i strikke. Jeg er bare ikke spesielt flink. Det jeg derimot er ganske flink til er å kjøpe nye strikkeprosjekter.

    Det er nemlig mye mer optimisme i et nytt prosjekt enn i et gammelt. I det gamle har du jo allerede gjort alle feilene og ikke heeelt fått til mønsteret, og dessuten ser det ikke ut som om den er riktig størrelse.

    Her om dagen inviterte en venninne meg på strikk og lytt på Deichmanske. Kjempefint, tenkte jeg. Men hva i alle dager skal jeg strikke? Et raskt overblikk over strikketøyet (det jeg kunne finne) endte i lite som ga meg lyst til å strikke videre. Alt skrek litt «hvis du hadde vært litt flinkere hadde jeg sett bedre ut» eller «så du har kommet så langt ja, men nå kommer jo den vanskelige delen. Hva med den da?».

    Det endte med en svipptur innom garnbutikken på veien. Jeg tok med et oppskriftshefte hjemmefra og bestemte meg for å ta en genseroppskrift og lage en vest. Så slipper jeg de h##sens ermene. Fordi jeg nesten kun strikker til barn (det er mindre jobb og størrelsen gjør at de automatisk ser søtere ut) og fordi jeg bare har gutter å strikke til (siden jeg ikke er så god på gjennomføring er det jo en ganske teoretisk sak å jobbe mot, kunne sikkert strikket hva som helst) kjøpte jeg gul. Jeg synes ikke det var en spesielt fin gulfarge engang, faktisk var den litt stygg, men det var det garnet som sto i oppskriften, og underveis i prosessen ble det en slags politisk aksjon mot at alle gutteklær er blå. Så det ble gul.

    Jeg strikket, jeg lyttet. Jeg oppdaget at det nesten utelukkende var pensjonister tilstede. Jeg innså at det sikkert ikke var så rart på et strikketreff på formiddagen. Hvis du er i manko på strikkehjelp har jeg også en mistanke om at det bare er å møte opp på ett av disse treffene. Etter å ha klaget over hvor mye jeg misliker å strikke hæl, fikk jeg tips om å strikke tubesokk av en veldig søt gammel dame. Hun sa at hun strikket bare tubesokker, for da passet det uansett. Hun så ut som hun hadde peiling, så nå føler jeg at jeg faktisk kan strikke tubesokk med stolthet! Jeg gikk en lysende strikkefremtid i møte.

    Men så kom jeg hjem da. Og innså at der lå visst akkurat den samme genseren, i akkurat samme garnet (også i blått!!), i kurven hjemme. Med ermer denne gangen. Til mitt forsvar så var faktisk den blåtonen usedvanlig pen. Men, jeg innså at det nok heller er et tips jeg fikk av annen dame jeg burde ta til meg. Det var nemlig en hyggelig dame som sa at hun aldri lot seg selv begynne på noe nytt før hun var ferdig med to UFOer (UFerdige Objekter). Om jeg må gå riktig så drastisk til verks vet jeg ikke, men et blikk på min samling uferdige prosjekter sa at noe måtte til. Å strikke ferdig et prosjekt før jeg kjøper et nytt kan jo være lurt.

    Til de som lurer: Jeg hadde kommet akkurat så langt på genseren som ventet, nettopp begynt på de h##rsens ermene.

    PS: Jeg har blitt ferdig med svært få strikkeprosjekter til barn i mitt liv. Et av disse var et par baby-selbuvotter. Strålende fornøyd reiste jeg meg fra sofaen etter at jeg var ferdig med siste votten og gikk for å finne den første. Det viste seg at den ikke var i nærheten av samme størrelse som den forrige. Det er mulig jeg nå har lagt dette så langt emosjonelt bak meg at jeg kan rekke opp den ene (men hvilken?) og prøve på nytt.

    Høstmøte hos Bastion og Strawberry Publishing

    Reklame – alle bøkene er gaver fra forlaget i anledning høstmøtet

    På torsdag var jeg så heldig å få dra på høstmøte med Bastion forlag og Strawberry Publishing. Et høstmøte betyr at forlagene inviterer bokhandlere på god mat og drikke, og presenterer de titlene de vil trekke frem av det de kommer ut med i høst. Jeg tror ikke arrangørene akkurat hoppet av glede da alle himmelens sluser åpnet seg tidligere på dagen og Vy erklærte at de rett og slett ikke hadde sjans til å få alle dit de skulle, men vi som var der koste oss masse.

    Høstmøte hos Bastion og Strawberry Publishing

    På nyåret ble det kjent at Petter Stordalens Strawberry Publishing har kjøpt deler av Bastion forlag. Derfor holdt de nå for første gang et samlet høstmøte. Dermed var det også noen titler fra Pilar som snek seg med på møtet.

    Vi fikk både livepod av Synnøve og Vanessa, høytlesning fra Jojo Moyes nye bok, og vi fikk treffe Elma van Vliet som står bak serien med gavebøker som Min Mamma og Min Bestemor.

    Synnøve og Vanessa livepod

    Som bokhandler er jeg mest spent på Jojo Moyes sin nye bok. I 2018 ble hennes Et helt halvt år kåret til Norges mestselgende bok de siste ti årene (og muligens gjennom tidene, ingen klarte visst å komme på noe som har solgt mer). Om det fortsatt står vet jeg ikke, men det er uansett helt ville tall. Både Jojo-fans og Petter Stordalen er nok glade for at hun nå kommer med en ny bok! Denne gangen går turen til USA under depresjonen, og Eleanor Roosevelts mål om å lære folket å lese ved hjelp av et reisende folkebibliotek.

    Over horisonten av Jojo Moyes

    Personlig ble jeg mest spent på Hannah Beckermans Alle våre hemmeligheter. Den ble presentert som “ikke en Bastion-bok, men så bra at vi måtte kjøpe den inn likevel”. Bastion er mest kjent for å utgi typiske “dameromaner”, og jeg elsket at de har selvironi på at de utgir “bøker med damer med ryggen til på forsiden.”

    Alle våre hemmeligheter av Hannah Beckerman

    Har dere en bok dere gleder dere til i høst?

    Hei igjen, Blindern

    Det er høst og vi er i gang igjen. Akkurat det med høst føles litt feil her jeg sitter under en markise og nyter det som definitivt kan kalles sommer.

    Blindern i august

    Men alle som var i Oslo forrige uke vet at det interessante høstværet (les: svært vekslende) har begynt, og høsten absolutt er i gang. Akkurat nå føles det helt okei. Ikke fordi jeg ikke kunne hatt mye mer sommerferie (yes, please), men fordi jeg har blitt gjenforent med alle mine koselige Blindern-folk. Plutselig virker det ikke så ille å måtte gjøre masse greier hver dag.

    Også har jeg blitt hekta på strikking igjen etter litt coaching på at “neida, den der skal vi klare å redde” så nå virker det ikke så ille med litt høstkvelder.

    Strikke på seng

    Og høst bringer også med seg forlagenes høstmøter! Det skal jeg prøve å få med meg noen av i år, gleder meg til det.

    For de av dere som ikke aner hva jeg prater om: De store og mellomstore forlagene å invitere til arrangementer der de presenterer forlagets høstliste. Der kan man få med seg litt goodiebags (med bøker ofc), mat og drikke, mens man blir oppdatert på bokhøsten, veldig digg! Og fordi jeg jobber i bokhandel er jeg så heldig å bli invitert.

    Nyt sommeren og få litt D-vitamin så lenge det varer folkens! Og god høst når den kommer.

    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap

    Jeg er ferdig med første året på en bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved universitetet i Oslo og skal snart kaste meg ut i år nummer to. Dette gjør meg veldig langt fra noen ekspert, men det gjør at jeg vet liiitt mer enn deg som skal begynne på litteraturvitenskap for første gang i høst. Derfor vil jeg dele det jeg har lært (og heller la deg gjøre dine helt egne feil).

    • Lær hvor biblioteket er og BRUK det. Noen bøker vil du gjerne markere i, skrive egne notater i og ha for alltid – andre vil du bare pløye igjennom. Bonus hvis du finner en bok en eller annen flink student faktisk har skrevet skikkelig bra notater i margen på. (Det er ikke lov å skrive i bøkene, men det skjer og det er ganske digg). Husk også at biblioteket har alle pensumbøkene du bruker ofte og sikkert har kjøpt, i tilfelle du har glemt noe hjemme.
    Mine beste tips til studenter på litteraturvitenskap-
    • Husk at det ikke bare er universitetsbiblioteket som kan ha det du leter etter. I Oslo er også Deichman en god venn. Der kan du bestille bøker fra biblioteker over hele Oslo og få de levert til ditt lokale bibliotek.
    • Ikke fortvil over prisen på bøkene. På andre retninger får de nye bøker for hvert nye emne, det gjør ikke vi på litteraturvitenskap. Mange av bøkene kommer du til å bruke igjen og igjen. (Derfor er det bedre å kjøpe disse bøkene så du står fritt til å notere som du vil). Men prisen første semester kan absolutt være overveldende. Derfor:
    • Kjøp pensum brukt! I motsetning til mange andre studier byttes ikke bøkene i Litterturvitenskap ut så ofte, så her er det gode bruktmuligheter. Sjekk ut ibok, bookis og facebooksider for kjøp og salg av pensumlitteratur på ditt studiested.
    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap
    • Les mer av faglitteraturen første semester enn jeg gjorde. Det første emnet man har på litteraturvitenskap på UiO er LIT1301, et 20 poengs emne om vestens litteratur fra antikken til 1700. Det er mye forskjellig stoff. Og dette avsluttes før jul med en skoleeksamen hvor man kan få hva som helst. Selv ble jeg så stresset for å få noe jeg ikke kunne at jeg hoppet over mye av faglitteraturen og leste mer på selve tekstene. Det angret jeg selvfølgelig på senere, når jeg trengte den kunnskapen. Ikke gjør det.
    • Det jeg sa med at hva som helst kan komme på eksamen er bare delvis riktig. Du får ikke det de hadde på eksamen forrige semester eller det du skrev oppgave om tidligere i semesteret (ofte brukes fjorårets eksamen som oppgaver). Derfor: hvis du må kutte noe å lese, kutt her. Selv leste jeg bare så vidt på det som hadde vært på eksamen de to siste semestrene.
    • Skaff deg en kollokviegruppe. Gjerne med 4-5-6 personer, sånn at det fortsatt er noen igjen som kan møtes hvis det blir sykdom og frafall. Dette er ikke bare for bra læring, men også fordi det er veldig viktig å snakke med noen andre når ting går litt trått. Ellers risikerer du å sitte igjen med et inntrykk av at alle andre nailer dette. (de gjør ikke det)
    • Bli med i en forening! Ja, det sier alle, men på litteraturvitenskap er det ekstra viktig. Det er lite obligatorisk opplegg på studiet, og det kan derfor ta lengre tid å bli kjent og få seg et nettverk. Velger du en litteraturbasert forening kan du i tillegg ofte få bonusen å bli kjent med eldre litteraturstudenter med masse bra tips.
    • Sparknotes! (og annet google har å by på) Bruk det for alt det er vært! Ikke som kilde i oppgave selvfølgelig, men når du skal lese igjennom åtte dikt før seminaret og ikke aner hva Wergeland prøvde å si. Eller når du ikke ble ferdig med boka og trenger et lite handlingsreferat. Dette er også supert for å få med seg litt samtidig kontekst vi ikke klarer å plukke opp i nåtiden.
    • Bruk fagsiden!
    • Foreleserne og seminarlederne er gode i litteratur, ikke IT. Ta derfor et ekstra kritisk blikk på timeplanen. Så slipper du å møte opp til en forelesning som ikke finnes, men ingen skjønte hvordan de fjernet fra timeplanen. Enda en god grunn til å ha en god kollokviegruppe å rådføre seg med.
    • Og til dere som skal begynne på Blindern: Det er mange forskjellige bygg, og noen er veldig forvirrende. Plutselig skal du ha seminar på andre siden av campus i en av realfagsbygningene om ti minutter. Sjekk på forhånd.
    • Vær også obs på at HF-bygningene på Blindern er veldig forvirrende. Niels Trewschows hus, P.A. Munchs hus og Henrik Wergelands hus er SAMME hus, bare forskjellige deler. I know…

    Jeg har selv lært masse av andre studenter, så til høsten må jeg prøve å følge det jeg har hørt mest, nemlig å ta LIT2000 VELDIG seriøst. Muntlig eksamen, here I come…

    Mine beste tips til nye studenter på litteraturvitenskap.

    Masse lykke til!

    Jeg jobber med det

    De siste årene, ja årene (!), har jeg falt av lesetoget. Jeg leser, det er ikke det. Men det er lite sammenliknet med hvor mye jeg leste før. Hvis jeg finner en bok jeg blir hekta på kan jeg fortsatt pløye igjennom på noen dager, men veldig mye gidder jeg ikke så mye av.

    Som jeg skrev om her i januar sliter jeg rett og slett med lesegleden. Jeg vil så gjerne lese så mye mer, det blir bare ikke noe av. Som dere skjønner er selvdisiplin et viktig stikkord her. Som i at jeg har det ikke.

    Eller, det blir feil å si. For noen uker siden leste jeg i “Operasjon Sjølvdisiplin” av Agnes Ravatn. Ble selvfølgelig ikke ferdig med den, men lærte noe likevel. Nemlig at selvdisiplin er noe du bruker opp. Og jeg bruker rett og slett opp selvdisiplinen min på andre ting. Alle de tingene man må gjøre. Kanskje jeg rett og slett har for lite selvdisiplin? Tror det var en del om å trene opp selvdisiplinen, så kanskje jeg må undersøke det igjen.

    Det jeg synes er kjipest med dette er at jeg ikke får lest det jeg vil. Det er så mange bra romaner der ute jeg ikke får meg til å bli hekta på. Derfor går det litt i krim, og det går litt i veldig lettleste greier. Men det er så mye bra der ute!

    Så, jeg jobber med det. Jeg trener meg opp for å komme tilbake til leseformen. En del av dette er å ikke plukke opp masse bøker og lese de første 10 sidene. (Som bokhandler og ekstremt nysgjerrig gjør jeg fortsatt dette, men kun med bøker jeg aldri har tenkt at jeg skal lese ferdig.)

    Jeg tvinger meg også til å bli ferdig. Jeg leste nettopp ut “Utsikt til Paradiset“, den første boka i Elling-serien til Ingvar Ambjørnsen, så kommer nok litt om den etter hvert. Og ja, jeg var ganske fornøyd med å komme igjennom den.

    Så for å oppsummere: Det går treigt. Men det går. Og jeg jobber med det.

    Hvordan går det egentlig med lesingen deres der ute? Noen andre som “jobber med det”?

    Frihet!

    Eksamen er over og ja…. hva skal man egentlig si?

    Jeg har drukket redbull til det sitret i beina.

    Jeg har gått med en rar hårfrisyre i tre dager i håp om å ose en slags “la meg være i fred”.

    Jeg har angret på dette valget da jeg traff folk jeg kjente og faktisk ville prate med.

    Jeg har både sendt og mottatt mange oppmuntrende meldinger (støtte er viktig).

    Jeg har sett en fyr drikke øl på biblioteket kl. 11 om morgenen.

    Jeg har besøkt den mytiske fjerdeetasjen på biblioteket (bra for deg som digger litt rolig stemning)

    Og viktigst av alt: jeg har levert!

    (PS: å levere eksamen er bare viktigst hvis det faktisk er innenfor det du klarer og som på lang sikt er bra for din mentale helse.)

    ellenmenertingomboker

    Min kjærlighet for Jørn Lier Horst

    I mars ble det endelig min tur til å lese “Nullpunkt” av Jørn Lier Horst og Tomas Enger på ebokbib. Jeg blir like glad hver gang jeg tar opp mobilen og ser at en ny bok er tilgjengelig på appen. Jeg er nok over gjennomsnittet fan av Jørn Lier Horst, så jeg tenkte jeg måtte forklare hvor denne besettelsen kommer fra.

    Første gangen jeg opplevde Jørn Lier Horst var på lydbok alene i bilen på vei hjem fra Gøteborg og det var så spennende at etter å ha fylt bensin tok jeg av i feil retning ut på E6 og det tok ti minutter før jeg oppdaget det. Jeg hørte på “Jakthundene” som fortsatt er en personlig favoritt for meg, men etter det leste jeg alle bøkene i seriene i et intenst maraton.

    Til nye Horst-lesere vil jeg anbefale å begynne litt uti serien, gjerne på “Jakthundene”, det er ikke noe problem å jobbe seg bakover hvis du liker det du leser. Jørn Lier Horst har som mange andre forfattere blitt bedre og bedre, og jeg ser ingen grunn til å ikke begynne på det bra og maksimere muligheten for at du liker det du leser. Eller, jeg ser grunnene. Jeg bare synes ikke de er så bra grunner.

    Den første Jørn Lier Horst boka jeg leste etter at jeg var ferdig med dette maratonet mitt, altså den første jeg måtte vente på, var “Katharina-koden”. Jeg var så spent at selv om jeg jobbet i bokhandel, og visste at jeg kunne få den som leseeksemplar hvis jeg bare ventet litt, måtte jeg kjøpe den med en gang.

    Og jeg ble litt skuffet. Midt oppi alt pratet om Capitana og Stordalen lurte jeg på om den gode Jørn rett og slett hadde brukt litt lite tid på boka. Det var en god ide, et godt plott, det var bare et eller annet som ikke funket for meg.

    Det synes jeg heldigvis var borte med “Det innerste rommet”. Den leste jeg som siste bok i 2018 og det ble en riktig så fin avslutning på bokåret. (Så fulgte en litt ræva start på 2019 med Stefan Ahnhems “Motiv X”)

    Thomas Enger har jeg aldri lest noe av, men er det bare jeg som alltid er skeptisk til to forfattere på samme bok? Den skepsisen kunne jeg spart meg, for “Nullpunktet” synes jeg var en strålende bok! Gode karakterer, spennende plot og en etterforskning som faktisk virker realistisk. Det sistnevnte er faktisk ganske viktig for meg. Jeg blir så frustrert hvis alle lab-prøvene kommer tilbake samme dag, eller halve staben er på fylla. “Nullpunkt” ga meg lyst til å sjekke ut Thomas Enger også. Jeg synes stilen var veldig lik den jeg liker fra Jørn Lier Horsts andre bøker, så enten dominerte han skriveprosessen eller så kommer jeg definitivt til å like Thomas Enger.

    Bilde lånt fra CAPITANA

    “Nullpunkt” er forresten ute i pocket. Og det kommer en bok til i serien før sommeren! “Røykteppe” skal visstnok plukke opp tråden der “Nullpunkt” sluttet.

    Er det forresten bare jeg som glemmer titler når jeg leser? Jeg innså ikke før nå at tittelen kommer med et lite hint om handlingen. Sånn er det alltid. Samme med sånne litt kryptiske prologer som er et frampek mot hva som skal skje. Gi meg tretti sider og jeg glemmer at de fantes og kommer ikke på det igjen før jeg kommer til den delen de forespeilet. “Åja, det var den greia ja. Den kommer nå”. Eller i “Nullpunkt”s tilfelle, kommer det tre dager senere.

    Muligens falske blomster

    Livet på litteraturstudiet er ganske bra for tiden. Jeg er ferdig med oppgaven Pamela – en ganske så forstyrrende bok jeg vil anbefale for alle som vil være litt sint feminist. Vurderer å skrive noe om den, må bare slutte å være sint først.

    Ellers har jeg oppdaget et helt nytt sted på biblioteket og det var kjempefint! De hadde disse fine blomstene. Jeg vet ikke om de er ekte, det må undersøkes neste gang.

    Det går bra med avocadoplanten, men røttene vokser sykt fort og jeg er kjemperedd for at de skal brekke. Det er kanskje sånn det er å ha baby, alltid redd for at noe skal gå i stykker. Men jeg var på Fuglen Kaffebar i Oslo i dag og så en avokadoplante som hadde kommet mye lenger enn min, tenkte wow og ble veldig inspirert.

    Også har jeg lest min første bok på ebokbib! Plutselig tikket det inn varsel om at jeg nå kunne lese en bok jeg satte meg på venteliste på en gang i høst, nemlig Jørn Lier Horst og Thomas Engers Nullpunkt. Som en trofast Horst-fan var jeg litt skeptisk til hvordan dette skulle gå uten William Wisting. Derfor var jeg høyst negativ de første sidene, men kom ganske raskt frem til at “jo, dette funker”. Også var morderen en helt annen enn jeg trodde, og det er alltid gøy.

    Sånn. Det er det jeg har tenkt på i det siste da. Hvis du ikke skjønte det, så er dette selvfølgelig prokrastinering fra den nye oppgaven jeg burde skrive på. Heldigvis er det lenge til innlevering, så jeg kan prokrastinere uten sååå dårlig samvittighet.

    Prokrastrinerer alt det jeg burde gjøre, men sitter på biblioteket mens jeg gjør det

    Da føles det liksom litt mer ok.

    Hadde tenkt til å skrive noe litt interessant og informativt om litteraturstudiet i Oslo, men det har jeg faktisk ikke tid til for jeg må skrive noe til det nevnte litteraturstudiet.

    Ellers har jeg etter utallige forsøk fått en avokadostein til å spire og er ekstremt stolt over meg selv.

    Takk, det var det jeg ville si.

    Whoops, så var det 2019

    Så var det nytt år da. Jeg vet at det strengt tatt er to uker siden, men studiet begynner i morgen, så jeg har mentalt utsatt det nye året til da.

    I fjor startet jeg året med fantastiske “Tung Tids Tale” av Olaug Nilssen. Den var såpass bra at den gjorde meg litt overmodig, så inspirert av andre bokfolk satte jeg meg som mål å lese 52 bøker i 2018. Det ga jeg vel opp allerede i mars en gang…

    Jeg har rett og slett slitt med lesegleden en stund. Den fantastiske, oppslukkende, kanikkeslutteålese følelsen. Så den skal jeg prøve å finne fremover. Hovedsakelig med å trene selvdisiplinen litt og faktisk plukke opp bøker, men også ved å si at det er helt okei å legge de ned igjen også. Jeg skal melde tilbake hvordan det går.

    Men jeg har faktisk satt meg et lesemål sammen med en venninne. Det var det med den selvdisiplinen…

    Vi gikk for 20 bøker. Forhåpentligvis svært oppnåelig. Eneste kravet er at de må plukkes opp av egen fri vilje, så all tvangslesingen gjennom litteraturstudiet får ikke lov til å være med. Nå mangler jeg bare å skjønne hvordan jeg får bøker jeg legger inn på “lest” på Goodreads til å telles med i lesemålet mitt, men man kan jo ikke klare ALT i januar heller.