Follow me:

Strikk på hjernen

Advarsel! Overdose av strikkeprat

Hvis du har en strikkekurv hjemme hos deg, og du går ut av rommet (eller blir i rommet egentlig), så kommer jeg til å snike i den.

Her er saken: Jeg er ganske glad i strikke. Jeg er bare ikke spesielt flink. Det jeg derimot er ganske flink til er å kjøpe nye strikkeprosjekter.

Det er nemlig mye mer optimisme i et nytt prosjekt enn i et gammelt. I det gamle har du jo allerede gjort alle feilene og ikke heeelt fått til mønsteret, og dessuten ser det ikke ut som om den er riktig størrelse.

Her om dagen inviterte en venninne meg på strikk og lytt på Deichmanske. Kjempefint, tenkte jeg. Men hva i alle dager skal jeg strikke? Et raskt overblikk over strikketøyet (det jeg kunne finne) endte i lite som ga meg lyst til å strikke videre. Alt skrek litt «hvis du hadde vært litt flinkere hadde jeg sett bedre ut» eller «så du har kommet så langt ja, men nå kommer jo den vanskelige delen. Hva med den da?».

Det endte med en svipptur innom garnbutikken på veien. Jeg tok med et oppskriftshefte hjemmefra og bestemte meg for å ta en genseroppskrift og lage en vest. Så slipper jeg de h##sens ermene. Fordi jeg nesten kun strikker til barn (det er mindre jobb og størrelsen gjør at de automatisk ser søtere ut) og fordi jeg bare har gutter å strikke til (siden jeg ikke er så god på gjennomføring er det jo en ganske teoretisk sak å jobbe mot, kunne sikkert strikket hva som helst) kjøpte jeg gul. Jeg synes ikke det var en spesielt fin gulfarge engang, faktisk var den litt stygg, men det var det garnet som sto i oppskriften, og underveis i prosessen ble det en slags politisk aksjon mot at alle gutteklær er blå. Så det ble gul.

Jeg strikket, jeg lyttet. Jeg oppdaget at det nesten utelukkende var pensjonister tilstede. Jeg innså at det sikkert ikke var så rart på et strikketreff på formiddagen. Hvis du er i manko på strikkehjelp har jeg også en mistanke om at det bare er å møte opp på ett av disse treffene. Etter å ha klaget over hvor mye jeg misliker å strikke hæl, fikk jeg tips om å strikke tubesokk av en veldig søt gammel dame. Hun sa at hun strikket bare tubesokker, for da passet det uansett. Hun så ut som hun hadde peiling, så nå føler jeg at jeg faktisk kan strikke tubesokk med stolthet! Jeg gikk en lysende strikkefremtid i møte.

Men så kom jeg hjem da. Og innså at der lå visst akkurat den samme genseren, i akkurat samme garnet (også i blått!!), i kurven hjemme. Med ermer denne gangen. Til mitt forsvar så var faktisk den blåtonen usedvanlig pen. Men, jeg innså at det nok heller er et tips jeg fikk av annen dame jeg burde ta til meg. Det var nemlig en hyggelig dame som sa at hun aldri lot seg selv begynne på noe nytt før hun var ferdig med to UFOer (UFerdige Objekter). Om jeg må gå riktig så drastisk til verks vet jeg ikke, men et blikk på min samling uferdige prosjekter sa at noe måtte til. Å strikke ferdig et prosjekt før jeg kjøper et nytt kan jo være lurt.

Til de som lurer: Jeg hadde kommet akkurat så langt på genseren som ventet, nettopp begynt på de h##rsens ermene.

PS: Jeg har blitt ferdig med svært få strikkeprosjekter til barn i mitt liv. Et av disse var et par baby-selbuvotter. Strålende fornøyd reiste jeg meg fra sofaen etter at jeg var ferdig med siste votten og gikk for å finne den første. Det viste seg at den ikke var i nærheten av samme størrelse som den forrige. Det er mulig jeg nå har lagt dette så langt emosjonelt bak meg at jeg kan rekke opp den ene (men hvilken?) og prøve på nytt.

Previous Post Next Post

You may also like

No Comments

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.