Follow me:

Den tause pasienten og mitt forhold til psykologiske thrillere

Gratis leseeksemplar av forlaget

Jeg liker krim bedre enn thrillere. Det skyldes ikke bare at jeg er lettskremt, selv om jeg er det. Det skyldes slutten på leseopplevelsen med en krim vs. en psykologisk thriller. Underveis er prosessen relativt lik, man blir dratt mer og mer inn i fortellingen. Man blir mer og mer nysgjerrig, mer og mer investert. Den perfekte avslutningen på en krim er for meg noe à la Agatha Christie. Man får ikke bare den (sjokkerende) løsningen på gåten, men også svaret på alle de andre løse trådene.

Psykologiske thrillere er annerledes. Fordi så mye av boken handler om mystikk, etterlater de gjerne litt på slutten også. Den beste måten å beskrive det på er at det første jeg hadde lyst til etter å ha lest ferdig Den tause pasienten var å snu boka og begynne på nytt. Man får en oppklaring, men ingen oppsummering. Og man sitter igjen med et spørsmål om hvordan i huleste man kunne overse svaret. Du får vite slutten, og så blir du sittende å lure på hvordan alt passet inn i dette. Jeg liker midten på psykologiske thrillere bedre enn slutten. I midten har jeg ennå troen på en deilig, oppløsende avslutning.

Jeg plukket med meg et leseeksemplar av Den tause pasienten før juleferien, og leste litt i den da. Den var interessant, men jeg syntes den var litt treig med å komme i gang. Jeg skulle til å si at det tar mer tid å bygge opp spenningen i en thriller enn å begynne med et lik i en krim, men å begynne med et drap er jo nettopp det denne boken gjør. Det er riktigere å si at det tok tid før jeg ble ordentlig interessert i karakterene. Det hadde jeg ennå ikke blitt da jeg la fra meg boken en eller annen gang i ferien, noe jeg har en tendens til å gjøre på et eller annet tidspunkt med alle bøker jeg leser. En dårlig vane som sikkert sier mye om at oppmerksomhetsspennet er kortere enn før.

Jeg kjente at det lå noe der hver gang jeg så på den. Lagt på nattbordet i et forsøk på å oppmuntre til kveldslesning, eller stikkende opp av en bag. En slags murring. En nysgjerrighet. Jeg ville vite hva som skjedde. Jeg ville vite slutten. Sånn sett kan jeg vel ikke si annet enn at åpningen var en suksess likevel.

I januar begynte de å tikke inn. Anmeldelsene. De strålende anmeldelsene. Terningene trillet til topps. Jeg vet ikke egentlig hvorfor det inspirerte meg så mye til å plukke opp boka igjen. På forsiden av leseeksemplaret står det nemlig et glødende sitat av Aslak Nore, krimanmelder i A-magasinet: “Den beste psykologiske thrilleren siden Gone Girl og Piken på toget.” Nå har jeg aldri lest verken Gone Girl eller Piken på toget. Derimot har jeg et slags merkelig forhold til Aslak Nore. Helt uten empirisk data har jeg et inntrykk av at han er en fyr som har greie på krim. Og dermed også psykologiske thrillere. Dette sitatet var nok det som fikk meg til å ta med meg boka hjem til å begynne med. Hva kan jeg si? Jeg er tydeligvis en sucker for gode anmeldelser.

Interessant nok gjelder ikke denne troen på anmeldelser av romaner. Det blir alt for subjektivt. Hva hvis den er for høylitterær? Hva hvis den er for lav? For rar? For kjedelig? Folk liker jo så mye forskjellig. Men en god thriller er en spennende thriller. Det er vanskeligere å argumentere mot det.

Så jeg plukket opp boka igjen. Og jeg kan si til min store lettelse at det ikke tok meg mer enn en kveld å lese ut de litt over to tredjedelene av boka jeg hadde igjen. Tidligere på dagen leste jeg Far Goriot og lurte på om den moderne tids teknologi hadde ødelagt alt jeg hadde av lesehastighet. Det viser seg at det ikke er internett som er problemet, det er Balzac. Veldig obligatorisk, og veldig sakte lesning. Men mer spennende enn man skulle tro! (I hvert fall enn jeg kunne tro).

Slutten på Den tause pasienten var en deilig lesning. En sånn du dykker inn i, og ikke kommer ut av før du er ferdig med boka. Hvor du bare flytter deg rundt i rommet, sitter i stolen på fire forskjellige måter, og tar med deg boka rundt for å skaffe proviant. Rett og slett en utrolig deilig leseopplevelse. Som bringer meg tilbake til slutten. Som er akkurat så overraskende og sjokkerende som man vil ha av en thriller. Men som fortsatt gir meg en intens trang til å lese hele boka på nytt bare for å skjønne hvordan jeg ikke skjønte det.

Previous Post

You may also like

No Comments

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.